samvittigheten

for noen dager siden så jeg en dokumentar på tv2 om overvektige knut arne. han veide flere hundre kilo, var veldig ulykkelig, familien hans grein hele tiden og sparte opp til fettsuging. etter første operasjon (bukplastikk, fettforkle) og økt håp om et nytt liv døde han av noe med hjertet. det var fryktelig trist. så trist at jeg en liten stund tenkte faen kanskje vi må legge ned bloggen i respekt for de livstruet overvektige. men så tenkte jeg igjen. det er jo en grunn til at vi gjør dette. det er tabu idag å slanke seg. som faen. kanskje særlig om man har innover-tiss. om folk får en anelse om at man slanker seg er det ohnoo men skjerp deg du er jo så tynnn. det er det styggeste jeg vet om. jo, det er kjipt med light-slaver og folk som ikke drikker alkohol (hell ja men det er også en annen sak) men det er jo ikke sånn. vi jobber bare mot den kroppen vi selv vil pule. å kroppen, det er et stygt ord. jeg jobber mot ubehaget, fettposene, formen, det som svinger når jeg går. æsj. med all respekt til knut arne, jeg tror lykken ligger i et liv uten fett i veien for bevegelse, uten svette bare for en tur opp trappa. jeg lever for ribbeinet.